Unni og Gunni: to pingvinger som har begrep

Fra forfatteren av Henrik And, Anna R. Folkestad, kommer bøkene om pingvinene Unni og Gunni. Dette er småbøker som tar for seg begreper som farger og retninger.

Jeg begynner med "Unni og Gunni malar". Unni og Gunni vil gjerne male igloen sin, men har bare rød, blå og gul maling. Heldigvis finner de ut at de kan blande malingen, slik at igloen blir svært så fargerik. Denne boka kan brukes til å snakke om farger og enkel fargelære i barnehager.

I "Unni og Gunni reiser" handler det om retninger og preposisjoner. De to pingvinene bestemmer seg for å dra ut på ei reise og farkosten er et grønnstripete flygende teppe. På dette teppet drar de framover og bakover, rundt og rundt og gjennom en fugleflokk. Igjen: ei svært takknemlig bok å bruke når man skal jobbe med slike temaer i barnehagen.

Dette er veldig fine bøker. Pingvinene har uttrykksfulle ansikter, og det er masse morsomme deltaljer i tegningene. Unni og Gunni har blant annet laget engler i snøen. Jeg synes også at det er morsomt at de koser seg med iskrem og "drinker" når de befinner seg på et snøfylt sted som jeg går ut fra er Antarktis.

Bøkene tar for seg ulike begreper, som før nevnt perfekte til barnehagebruk. Det er allikevel ikke overtydelig at det er begrepslitteratur. Bøkene kunne hett "Unni og Gunni og fargane" og "Opp og ned med og gjennom med Unni og Gunni" og gått rett på fargeblanding og turen med teppet. I stedet tar forfatteren seg god tid lar oss bli kjent med pingvinene før selve "begrepsøvelsene" finner sted. Dette liker jeg godt.

Det skal komme ei tredje bok om Unni og Gunni i 2013, og jeg lurer fælt på hva slags begreper de tar for seg mens "Unni og Gunni gjer det fint"

Bøkene passer for barn i barnehagealderen.

Jakob og Neikob - andre bok

Kari Stai si bok "Jakob og Neikob: Tjuven slår tilbake" er den andre boka om de to vennene der den ene sier "nei" mens den andre sier "ja".

For å snakke om andre bok, så må jeg nesten fortelle litt fra den første. I "Jakob og Neikob" er de to vennene frustrerte over hverandre. Jakob sier alltid "ja" til alt, slik at huset hans fylles opp av alskens skrot. Neikob sier alltid "nei", og derfor blir han aldri med på det som er gøy. Heldigvis lærer Jakob seg hvordan han skal få Neikob med seg. Han sier rett og slett: "Du sier vel ikke nei til en bolle/en tur med bilen?" Og dermed kan de to dra ut i verden der de opplever mange spennende  og skumle ting. Blant annet møter de en tyv som prøver å stjele bilen deres. Det er denne Tjuven som slår tilbake i bok nummer to.

Jakob og Neikob hører på radioen at en tyv har rømt fra fengselet og de bestemmer seg for å fange ham. Den bestemmelsen blir skjebnesvanger, for de finner Tjuven og Jakob, som fremdeles har ganske vanskelig for å si ordet "nei", blir utsatt for et identitstyveri. Tjuven lurer nemlig Jakob til å si ja til å bli malt i Tjuvens farger: gult og svart, og dermed blir Jakob arrestert av politiet. Nå er det opp til Neikob å redde vennen sin ut av fengselet.

Bøkene om Jakob og Neikob er like underholdene for voksne som for barn. Som i første bok så er ordspillet med Jakob og "ja" og Neikob og "nei" det som får ting til å skje. Jakob havner i fengsel fordi han alltid sier ja, tilogmed når Tjuven vil male ham gul. I andre bok lærer Neikob Jakob å si nei, i det minste til Tjuven, og og slik får Jakob til å sette noen grenser og ikke la seg utnytte.

Illustrasjonene er enkle og fine. Figurene ser ut som de er klippet ut. Fargene som er brukt er sterke, men ikke helt klare, slik at bildene virker litt gammeldagse, og nesten litt 70-tallsaktige - på en god måte.

Ei hullete bok.

"Hullet" av Øyvind Torseter handler om mann som flytter inn i en ny leilighet og oppdager et hull der. Det morsomme er at det er et ordentlig, ekte hull som går tvers igjennom boka. 

Det er noe smågenialt med denne boka: Det fysiske hullet står på et sted i boka, men når mannen går rundt i leiligheten sin så flytter hullet på seg i historia. Mannen blir selvfølgelig overrasket og litt engstelig når hullet ikke holder seg i ro og plustelig er i golvet eller døra. Slikt kan man ikke ha i hus og han må ta med seg hullet til eksperter, og dermed går ferden ut i byen for mannen og hullet.

Mannen bærer hullet oppi ei eske, men det fysiske hullet følger også med etterhvert som mannen beveger seg ut i verden. Det er fasinerende å følge med på hvor hullet dukker opp. Noen ganger er hullet i et nesebor, andre ganger er det et veiarbeidshull med sperringer rundt eller vi ser at det er i et bilhjul. Jeg tar meg selv i å lure på om det er flere hull, eller om det er dette ene hullet som rampete følger etter mannen på avstand.

Ved første øyekast ser boka kanskje ikke så spennende ut: grå med gul rygg og med ei enkel strektegning av en mann. Allikevel er det noe veldig tiltrekkende med hullet midt i bokpermen, og jeg blir hensatt til da jeg selv puttet fingrene i hullene i maten i "Den lille larven aldrimett".

"Hullet" er ei  morsom bok både for små og store, og man kan bruke god tid på hver side med å se på detaljene.

"Guttebøker" og "jentebøker"

For ei stund siden leste jeg en avisartikkel om at barns leker ofte er "gutteleker" og "jenteleker". Tilogmed ski er enten tøffe med flammer eller søte og rosa. Men hvordan er det med barnebøkene? Og gjør det noe hvis det er kjønnsdelt litteratur.

For en del år siden var det noen mannlige barnebokforfattere som gikk ut og etterlyste bøker for gutter. Hvis jeg husker riktig, så var illustrasjonsfotoet at de tegnet noe på ei dodør på publikumstoalettet på Deichmans hovedbibliotek.

I de seinere årene har det også kommet "jentebøker", blant annet serien om Marlena Evensen av Ingunn Aamodt. Atter ei gang, fritt etter hukommelsen: så sa hun noe om at når man kan lage "guttebøker" så kan man også lage "jentebøker". Dette er jeg helt enig med henne i, men jeg kan ikke bestemme meg for om jeg synes det er bra, eller ikke.

På den positive sida: Jeg tror at disse bøkene gir barn lyst lese dem. De appellerer til de det er ment det skal appellere til. Jentene får sin dose rosa, og guttene får sin tøffe-dose. Dette ser jeg ingenting galt i, siden jeg mener at det viktigste er at de tross alt leser, ikke hva de leser. Hvis man ved hjelp av litt stereotypi kan få vekket leselysten, ser jeg ingenting galt i det. Det at ei bok er laget for et av kjønnene betyr heller ikke at den automatisk er dårlig. Kanskje er det også slik at jenter trenger litt mer kjærleik og gutter trenger litt mer spenning? Ikke vet jeg, men det ser ut som det fungerer.

På den mere negative sida: Begrepene "jentebok" og "guttebok" kan virke begrensende både når de skal skrives, illustreres og formidles. Dette går mest ut over guttene. Min erfaring er at jenter gjerne leser også "guttebøkene", mens gutter ofte holder seg unna bøker beregnet på jenter. Det kan holde at hovedpersonen i ei spennende bok er ei jente, så mister noen gutter interressen. Dermed går guttene glipp av mange gode leseopplevelser.

Alt etter hvor gode eller dårlige bøkene er - og da tenker jeg at gode bøker ikke spiller for mye på stereotypene, men kan allikevel ta for seg "guttetemaer" eller "jentetemaer" - så kan for mange bøker i disse sjangrene føre til et litt ensidig inntrykk av hva det vil si å være gutt og å være jente.

Jeg har igrunnen ikke noe imot at det finnes "jentebøker" og "guttebøker", men jeg håper det også i framtida vil komme mange bøker som både gutter og jenter kan kose seg med.

"Vampyrlus!" - trekantdrama i sandkassa

Nei, Selma Lønning Aarø har ikke slengt seg på vampyr-trenden og skrevet ei billedbok om blodsugere. Hun har derimot skrevet ei veldig god bok om den sjalusien som kan oppstå når bestevennen din vil være venner med den  nye jenta.

Sjalusien herjer  Mimmis indre i "Vampyrlus"

Mimmi og Mattis er bestevenner, men når Astrid med de lange lyse lokkene flytter til huset deres blir det trøbbel. Mattis vil gjerne ha Astrid med i leken, men Mimmi vil ikke dele bestevennen sin med noen. Når Mimmi får høre at man må klippe av alt håret hvis man får lus kommer hun opp med en lumsk plan for å bli kvitt konkurrenten sin.

Ingen klarer å komme seg gjennom livet uten å kjenne litt på sjalusien. For Mimmi er det muligens første gang og hun reagerer instinktivt. Det er tydelig at kameraten Mattis er fasinert av Astrid. Muligens har han er liten hårfetisj også, for han har veldig lyst til å ta på og lukte på håret hennes.

Noen bøker liker jeg med ei gang jeg leser dem, og dette er ei slik bok. Hvorfor? Jeg må innrømme at jeg sympatiserer litt med Mimmi som gjør alt hun kan for at Astrid skal få lus slik at alt håret hennes må klippes av. Jeg liker også godt bøker med barn som er slemme på en morsom måte.

Det er Tiril Valeur som har laget tegningene i boka, og jeg synes hun godt får fram Mimmis følelser og første gang vi ser Astrid ser hun ut som ei skikkelig overlegen blod prinsesse-jente. Heldigvis viser det seg å ikke stemme, og det går bra til slutt.

Påskekrim for barn: LasseMajas detektivbyrå

Også barn liker å lese krim, eller detektivfortellinger, som høres litt snillere ut. Og i anledning påska vil jeg trekke fram bøkene om LasseMajas detektivbyrå.

Lasse og Maja er venner og bor i Valleby. Valleby er tilsynelatende en liten og koselig svensk by, men la deg ikke lure. Her skjer det mange forbrytelser; Pokaler blir stjålet, hunder blir kidnappet og store gull-leveranser forsvinner. Heldigvis klarer Lasse og Maja å oppklare alle sakene.

Til nå har det kommet 20 bøker om dette radarparet, og det skulle ikke forundre meg om det kommer flere. De er skrevet av Martin Widmark som har mange bøker på samvittigheten, blant annet serien om monsteragenten Nelly Rapp.

"LasseMajas" er klassisk krim med et mysterie og flere mistenkte. Detektivene nøster opp saken og finner spor, og det er ikke alle bøkene jeg har skjønt hvem som er skurken før det ble avslørt.

Har barnet først lest ei av disse bøkene så er det fare for at det blir hekta og vil lese alle. For å skåne mors og fars lommebok kan en tur på biblioteket være å anbefale.

Her kan du lese mer om bøkene og se tegninger (sida er på svensk)

"Hva liker Muskatt?"

Muskatt er en søt liten kattunge som liker en rekke ting, som å tisse i pappas tøfler og å gå på jakt etter undulaten Pelle.

Henriette Nilsens "Hva liker Muskatt?" er ei bok som øyeblikkelig ble en av mine favoritter og som har fortsatt å være det siden. Mye av grunnen til det er at den er så enkel samtidig som den viser så tydelig katters natur.

Teksten er enkel og gjentakende. Først får vi vite en ting Muskatt liker, som at hun liker å leke med mammas strikketøy. Så får vi vite en ting som noen ikke liker, som at mamma ikke er like begeistret for denne moroa med garn. Dette gir en fin rytme i teksten, og gjør at det er lett å følge med på. Henriette Nilsen har fått med seg de viktigste tingene i en ung katt liv, og enhver katteelsker vil nikke gjenkjennende og elske denne boka.

Illustrasjonene har ingen unødvendige detaljer. Når Muskatt får besøk av tante, ser vi bare tantes føtter og Muskatt som  smyger seg mot dem. Når Muskatt jakter på undulaten ser vi fugleburet og ørene og halen til Muskatt. Det eneste litt "dillete" er det  diskrete mønsteret på tapeten, som gir bildene litt ekstra liv. Muskatt er vakkert portrettert, og det er tydelig at Henriette Nilsen har kjennskap til katter og katters natur.

Hjemmebiblioteket: 3-5 år

Etterhvert kan man bli litt lei av pekebøker og småbøker. Da er det fint at barnet blir større og er klar for litt mer avanserte bøker. Men ennå vil det nok gjerne lese Ludde, Hvem er-bøkene og "Den lille larven Aldrimett".

Barn i denne aldersgruppa vil ofte kjenne seg igjen i bøkene om Lillesøster av Kari Grossmann. Lillesøster er ei jente på ca 4 år med egne og sterke meninger. Hun har en Storebror og ei Storesøster og er selv ei typisk morsom og vrien lillesøster. Bøkene om Lillesøster er det jeg kaller Temalitteratur, der hver bok tar for seg ulike aktuelle temaer, som det å gå på do ("Lillesøster skal tisse"), gå på ski ("Lillesøster går på skitur") og å gå alldeles i vranglås ("Lillesøster spiser frokost" - og det går ikke stille for seg!) Her er det masse å kjenne seg igjen i for små vriompeiser, og hvis man skal ta opp et tema, finner man det ofte i ei Lillesøster-bok.

Det blir ikke skrevet flere Lillesøster-bøker, men i stedet har Kari Grossmann begynt på en ny bokserie om en gutt som heter Malvin. Malvins foreldre bor ikke sammen, men det blir ikke gjort noe stort poeng ut av det.

De tre bøkene om Johannes Jensen er fine å bruke i denne aldersgruppa. Johannes Jensen er ei krokodille som noen ganger tviler litt på seg selv, men som har god støtte i sin kamerat Doktor Fjeld. Doktor Fjeld ordner opp når Johannes Jensen vil bli kjent med damer og når han tviler på sine evner som far. Her er det mye moro både for små og store!

Det lille spøkelset Laban er ikke nye bøker. Den første Laban-boka av Lasse og Inger Sandbert kom ut i Sverige i 1965. For noen år siden kom noen av dem ut på nytt, og de fungerer fremdeles.


Tor Åge Bringsværd er en produktiv forfatter. Mange kjenner bøkene om vennene Karsten og Petra. Dette er temabøker som tar for seg blant annet å feire Lucia, å gå på teater og å lære seg å sykle. Serien om Karsten og Petra er avsluttet. Bringsværd har begynt på en ny bokserie om Tambar, som er et troll i en trollfamilie som lever skjult blant menneskene. I disse bøkene møter vi tilogmed Seljordsormen.

Hvis du har forslag til andre bøker for tre- til femåringer, så skriv det gjerne i en kommentar!

Bøkene om Barbapapa - nostalgi for folk født på 70-tallet.

Litt nostalgi må være lov: Da bøkene om Barbapapa dukket opp igjen for noen år siden måtte jeg bare kjøpe dem, på tross av at det eneste jeg kan huske å ha lest av Barba-litteratur er en tegneserie.

Det var noe så fasinerende med Barbaene. De kunne forandre form og bli alt mulig, som en gummibåt eller et telt. De var en sammensveiset gjeng som gjorde spennende ting sammen. Jeg kan ikke huske å ha lest noe annet enn en - sannsynligvis dårlig - tegneserie. Ei bok må jeg ha lest, for jeg husker ennå skuffelsen over ei Barbapapabok fra biblioteket som var blitt utslitt og kastet. (Eller kassert, som man sier når man jobber på bibliotek)

Den aller første boka om Barbapapa. Ja, ikke førsteutgaven, da ;-)

De bøkene kom ut på nytt fikk jeg endelig bakgrunnshistoria om Barbapapa. Han vokste nemlig opp - bokstavelig talt - i hagen til en gutt ved navn Albert. De to blir venner, men på grunn av plassproblemer må han flytte til en dyrehage. I dyrehagen oppdager han at han kan forandre form og fasong, og dermed må han flytte derfra også. Alt ser temmelig dystert ut for stakkars Barbapapa, helt til han redder mange mennesker fra en brann og en mann fra å bli spist av en sulten leopard. Han blir hyllet som en helt og får flytte tilbake til Alberts hage.

I de neste tre bøkene går det slag i slag: Barbapapa finner en Barbamama, blir pappa til  sju søte barbabarn. Sammen lager de det klassiske barbahuset - laget av leire og hvert rom er ei kule. De rekker også å redde dyra fra en forurenset jordklode.

Jeg vil si at bøkene om Barbapapa er preget av å være laget på 70-tallet. De kritiserer riving av gamle bygårder og bygging av leilighetsblokker - barbafamilien trives ikke særlig i trange blokkleiligheter - og forurensing av jordkloden. Ei bok - tar for seg barneoppdragelse: hvis bråkete barn får riktige utfordringer, så blir de flinke og gode elever. Denne boka kalles "Barbapapas skole", og selv om jeg kan være enig i budskapet, synes jeg ikke boka er noe særlig bra.

Det er absolutt forskjell i kvalitet på bøkene om Barbapapa. Jeg vil anbefale de fire første: "Barbapapa", "Barbapapas reise", "Barbapapas nye hus" og "Barbapapa redder dyra". De andre bøkene ville jeg styrt unna, med unntak av "Barbapapa på arbeid", men den handler mer om forskjellige gamle yrker, og ligner mer ei fagbok.

Tegningene har jeg fått fortalt ser franske ut. Bildene har nok detaljer til å være interessante, men ikke så mange at det blir overlesset. Noen ganger får vi se tverrsnitt av hvordan hus ser ut inni, og det synes jeg er veldig artig.


Jeg kunne skrevet mye mer, men siden dette er en barnebokblogg og ikke en roman av J.K.Rowling, så stanser jeg her. Bøkene om Barbapapa er verdt å ta en titt på, enten man har nostalgiske minner fra 70-tallet, eller man er født etter den tid.

"Røverrotta"

Ei rotte ved navn Jan rir rundt og rundstjeler de andre dyrene. Ikke en matsmule får de beholde, selv mat han tror smaker vondt tar han med seg. Vil denne oppførselen straffe seg til slutt?

"Røverrotta"

"Røverrotta" er skrevet av Julia Donaldson og tegnet av Axel Scheffler, som står bak boka om Gruffalo, ei bok som er oversatt til over 30 språk og som har vunnet mange priser.Ingenting jeg har lest av Donaldson kan fullstendig måle seg med "Gruffalo", men "Røverrotta" er ikks så aller verst.

Historiens moral kan minne om "Gruffalo": et lite dyr overlister et bøllete beist. Røverrotta Jan stjeler mat fra alle, tilogmed høy fra sin egen hest,  men møter tilslutt sin over(m)and. Ei smart and lurer ham vekk fra skogen med løfter om kaker og sjokolade i ei hule i fjellet. I teksten er det en del gjentakelser man ikke skjønner før røverrotta blir lurt av ekkoet i denne hula. Jeg blir litt glad av slike detaljer.

Boka er skrevet på vers, og det fører til noen rare ord. Røverrotta Jan er for eksempel et "best" og ikke et "beist" for at det skal kunne rime på "fest". "Seig" er satt opp til å rime på "meg", så etter første gjennomlesning lærte jeg meg å uttale det "sei". Det er ikke lett å oversette dikt til barn, så alt i alt synes jeg jobben er helt greit gjort, tross små irritasjonmomenter. Jeg synes det er god driv i rytmen, og det er lett å lese boka høyt med innlevelse.

Illustrasjonene er gode, av søte dyr med uttrykksfulle ansikter og klare, gode farger.

"Røverrotta" passer både for barn i barnehagealderen, og for småskolebarn.

"Forelska" - et filosofisk blikk på kjærlighet.

Olav likte godt å plage jentene, og spesielt Simone. Simones mamma sa han kanskje gjorde det fordi han var litt forelska i Simone. Men Simone vet ikke hva det er å være forelsket, og sammen med vennene sine prøver de å finne ut av det med de kunnskapene hvert enkelt barn har.

"Forelska"

Jonas, for eksempel har hørt at forelska er å falle plask pladask ned på noen. Synne har hørt at forelska er noe med flammer. Store-Thomas mener at forelska er kjempeviktig, det er jo for tantene! Eller blir man kvalm, slapp og sjuk av å være forelska?

Her er det masse fint og underfundig både for store og små lesere. Barna i boka har alle fått med seg interessante detaljer rundt temaet, og det kan være et fint utgangspunkt for samtale hvis barnet er interessert i kjærlighet og kjæresteri.

Om tegningene kan jeg ikke si annet enn at de er vakre og de passer godt til teksten. Fargene går mye i rødt og rosa, som seg hør og bør med dette temaet, men det blir aldri sukkersøtt, heller tøft på en pen måte.

På de aller fleste måter er dette ei flott bok. Jeg har bare en invending mot den: Boka slutter som den begynner med at Olav plager Simone og hun tenker at egentlig vet de andre barna ingenting om det å være forelska. Slik blir det stående uimotsagt at når gutter plager jenter så er det fordi at de er forelska i dem - og underforstått er det da "greitt" at guttene drar litt i fletter og hetter - og det er et budskap jeg ikke ønsker å formidle hverken til egne eller andres barn. Jeg vil derfor anbefale en liten politisk korrekt "moralpreken" om hva som er greit og ikke.

"Dyrenes karneval" - ei bok som kunne vært kjedelig

Det er karneval hos dyrene og de kler seg ut som... hverandre.

Boka begynner med ei løve som leser en plakat om at det skal være karneval og at alle dyrene må kle seg ut. Løva tenker seg litt om, og så kler den seg ut som en elefant. Elefanten kler seg ut som ei papegøye. Papegøya kler seg ut som ei skilpadde - og gjett hvem som kler seg ut etter det!

Dette kunne ha vært ganske monotont og kjedelig - særlig for den voksne som skal lese høyt fra boka - hadde det ikke vært for de fine tegningene og morsomme deltajer, som at det gretne neshornet kler seg ut som en søt kylling.

 Det kommer  noen brudd i teksten, og dette gjør boka mindre monoton. Når stinkdyret kler seg ut som en vakker valmue, så kler ikke valmuen seg ut, for blomster kler seg ikke ut. Høna forstår ingenting, så hun kler seg ikke ut, og når Rødhette kler seg ut som sjokoladekake så får bamsefar veldig lyst på kake.

"Dyrenes karneval" kunne vært kjedelilg og stillestående, men den er fin, morsom og underholdene.